«Vår moderne kultur (...) er ikke levende. (...) I virkeligheten er den ikke egentlig en kultur, men en kunnskap om kultur. Den består av et høyst blandet kulturelt tanke- og følelseskompleks, som ikke kan utgjøre et grunnlag for å bestemme fremtiden.» 1
Det kan være vanskelig å anklage de hundrevis, eller for den saks skyld tusenvis av samtidskunstnere, som i sine verk velger å se tilbake (på gårsdagen) heller enn framover (mot morgendagen eller framtiden). Jeg snakker om de mange tusen av dagens aktive kunstnere som baserer sine verk på kunstneriske impulser fra arkiver eller historie, og som – med vår tids språk – bruker arbeidskraften sin på å grave.
Hvorfor ikke? En ting kan være at selv om tiden vi lever i er interessant, er den ikke spesielt god. Hvem ville vel valgt å leve i dag? Med jordskjelv, flom og oljeutslipp, palestinere som forsøker å drepe israelere og deres venner, israelere som langt på vei lykkes i å drepe palestinere og deres venner, konkurser, massearbeidsledighet og absurde bonuser i banksektoren; ispedd nyheter fra Lady Gaga og Lindsey Lohan. Om dette er den verden vi lever i – og det er det – hvem ville da kunne anklage noen for ikke å ville oppleve den? Ja, hvem ønsker egentlig denne virkeligheten? Dersom dette er den verden vi lever i, bør vi kunne tilgis for ikke å ønske å vite hva morgendagen bringer. For det er helt åpenbart at det ikke kommer til å bli bedre. Tvert i mot, det kommer bare til å bli verre.
Moderne arkeologi er tross alt et produkt av det attende århundres masseturisme.
Av mange grunner ser kunstneren – dette fabelaktige mennesket som i sin forforståelse alltid ligger i forkant av massene – heller tilbake på fortiden som et fjernt land, et bedre sted å være enn dagens mørke virkelighet. Kunstneren minnes den lykkelige tiden med sosialrealisme og høyverdig kunst fra en gullalder da man viste politisk engasjement. Eller minnes den grumsete kolonifortiden til sitt nye adopterte hjemland. Og tiden med skyggeteater, laterna magica og camera obscura, eller det tjuende århundrets avleggere i form av 8mm film og slides-karuseller. De minnes storhetstiden på 1800-tallet med fremveksten av elektrisitet og belysning. Kort sagt vender kunstneren samtiden ryggen og forsvinner inn i arkivet – inn i en tapt verden som er analog, svart/hvit, frossen og død.
En skal ikke nekte for at tilbaketrekningen ofte forsvares med et legitimt ønske om å drive historisk forskning med metoder historikerne selv altfor ofte har oversett. Slik kunst er et betydningsfullt og høyverdig bidrag til kartleggingsarbeidet av historiens store terra incognita. Det kan jo sies at den som ser lenge nok bakover før eller siden vil se framover, ettersom man umulig kan forstå eller kjenne samtiden (og enda mindre framtiden) uten å kjenne og forstå fortiden (selv om den forståelsen potteskårene fra arkeologiske utgravninger bidrar med kan oppleves som både fjern, obskur, fragmentert og uvesentlig). Likevel dreier det seg uomtvistelig om en tilbaketrekning – en form for flukt. Moderne arkeologi er tross alt et produkt av det attende århundres masseturisme.
Når jeg leser avsnittet over blir to utsagn tydeligere enn andre: «dersom dette er den verden vi lever i» og «det er helt åpenbart at det ikke kommer til å bli bedre». For en lettelse det er å ha fått det nedskrevet! Endelig forstår jeg hvorfor jeg foretrekker å lese Musil, Mann, filosofihistorie, idéhistorie og kunsthistorie, og hvorfor jeg foretrekker å se alt som ble tegnet eller malt under Weimar-republikken og å lytte til Schumann, Schönberg og Debussy. Det er derfor jeg ikke hører på radio (lenger) eller går på kino (lenger) eller ser på kunst (lenger); alt annet blir bare søppel. Som så mange av mine samtidige som jobber med kunst trives jeg med å grave i fortiden, men i motsetning til disse trives jeg også med å leve i den. Jeg livnæres av kulturpessimisme, fullt klar over dens skambelagte politiske fortid og dens historiske rolle i utviklingen av reaksjonære krefter. Men jeg lurer på hva som er galt med å innrømme eller akseptere at den eneste opplevelsen av en kulturs gullalder vi noensinne kommer til å oppleve er gjenskinnet av de siste strålene idet den forsvinner under nåtidens horisont. Det ville bli som å kikke opp en spesielt stjerneklar kveld og oppdage at stjernene vi blendes av hadde sluttet å reflektere lyset; altså å oppdage at de eksisterte for evigheter siden. Kanskje er det å godta at noeer tapt for alltid en forutsetning for å forstå storheten som ubemerket dro forbi i ens egen samtid; og kanskje er arkivet det sted hvor ting (planer, dokumenter, ideer, objekter) drar, ikke bare for å dø – selv om mange av de vakreste stedene i verdens byer er gravplassene – men for å oppnå storhet. Og kunst er selvsagt en spesielt velprøvd metode for å skape luftspeilinger av storhet.
På hvilket tidspunkt gikk det til helvete? For mitt vedkommende antagelig en gang mot slutten av syttitallet eller tidlig på åttitallet, idet solen var i ferd med å gå ned for Hollywoods auteur cinema, og la veien åpen for den moderne blockbusteren; idet både England og gjennomsnitts-Amerika tok en skarp høyresving mot Thatcherisme og Reaganomics; idet kunstverdenen ble mer og mer skjult bak kunstmarkedet; idet HIV-epidemien ga grobunn for framveksten av nypuritanisme; idet promiskuøs intellektuell dekonstruktivisme og poststrukturalisme måtte vike for nouveaux philosophes, de nye filosofer; og idet Vårherres spøkelse våknet opp fra søvnen etter å ha blitt tvunget til å trekke seg tilbake fra seksti- og syttitallets blasfemi. Dette er bare en sped begynnelse på et seriøst forsøk på å diagnostisere nøyaktig hva som gikk galt, og samlet sett beskriver alle disse faktorene nesten nøyaktig 1) hvorfor verden ser ut som den gjør i dag, og 2) hvorfor kunstnere, kulturelle og intellektuelle produsenter og praktikere av alle slag strømmer til merkelappene «arkiv» eller «historie».
Akk, syttitallet – mange kunstneres beste tid. Tyskland om høsten; et mørklagt New York med Summer of Sam i 1977; turen ned Laurel Canyon. En så altomfattende og dyp seksuell forvirring at den skremte vettet av sovebyen mine nygifte foreldre valgte å leke at de bodde i. Både Main Street og Wall Street var fulle av stoffavhengige Vietnam-veteraner, mens Foucault prøvde LSD i Death Valley. Fremveksten av moderne fotball ved hjelp av hollenderen Johan Cruyff. Noen av klassisk musikks mest minneverdige innspillinger – Argerich, Gulda, Michelangeli og Richter, for å nevne bare ett eneste instrument. Syndikalismens høydepunkt.
Herfra har det bare gått nedover – det kunne ikke gå noen annen vei enn nedover, om enn i ulik hastighet og hellingsgrad. I ettergløden av denne vakre æraen befinner vi oss i dag i selskap med kunstnere, som enten var der som medløpere eller kronvitner, eller som utrettelig vendte tilbake til det vakre forfallet i sin kunst. Og vi oppdager at det meste av god kunst fødes av dens forhold til ett spesielt øyeblikk i historien.
Avslutningsvis burde jeg nok legge til at jeg er født på syttitallet – hvilket innebærer at jeg også ser på meg selv som et produkt av menneskehetens fineste øyeblikk.
Post scriptum: Takk til Susanne Kriemann for å ha gitt meg Leonard Woolley.
Oversatt av Bjørn Inge Follevaag
1 Friedrich Nietzsche, Historiens nytte og unytte for livet
Kunstjournalen B-post nr. 1_10/11: Fortida nå!