Det kan virke som om det er et økende sug etter politisk kunst. Kunstnere utrykker ofte at deres praksis har en politisk dimensjon, samtidig etterlyses det fra ulike hold et sterkere samfunnsengasjement i kunsten.
Dag Solstad sin siste bok får media til å bruse; endelig en ny politisk roman! Morgenbladets redaktør inviterer på lederplass utenriksminister Jonas Gahr Støre til å anmelde boka. Politisk kunst møter realpolitikk, og en interessant dialog mellom to ulike sfærer oppstår. Debatten rundt Solstads roman synliggjør også at det finnes ulike oppfatninger og forestillinger om hva politisk kunst kan og bør være.
Tema for denne utgaven av Kunstjournalen B-post føyer seg inn i en lang rekke problematiseringer rundt kunstens evne og vilje til deltagelse i omverdenen. Et seminar i Oslo spurte nylig «Hva gjør kunsten i det offentlige rom?». Et annet hadde tittelen «What is public space?» og «Skaper kunst et offentlig rom i seg selv?» Forholdet mellom den relativt sett marginale billedkunsten og offentligheten, synes å være et uuttømmelig tema.
Synlighet i media er en viktig faktor når vi snakker om å spille en rolle i offentligheten. Kunstfeltet har en stor utfordring i å formidle samtidskunst på en måte som frister journalister til å skrive, eller redaktører til å trykke stoffet.
På samme tid er nettopp medieoffentligheten ett av de feltene som kunsten intervenerer med sitt potensial til å kommunisere både direkte og indirekte og til å stille spørsmål på en ny måte. Kunsten beveger seg overalt og arbeider på ulike nivåer i offentligheten, sentralt og i periferien og med stor variasjon i skala. Eksempel på åsteder og materiale for slike prosjekter kan være en grendeskole eller et nasjonalt museum. Dialog står gjerne sentralt som metode og som mål i seg selv i slike kunstprosjekter, ofte rubrisert under begrepet relasjonell estetikk.
Kunsten har i moderne tid likevel hatt et komplisert forhold til dialogbegrepet. På mange vis er kunstens forhold til dialog like konfliktfylt som dens forhold til politikk. Selv om idealet om dialog står høyere i dag, også blant kunstnere, dreier svært mye kunst seg om å bryte inn i, og endre omdreiningspunktet for eksisterende dialoger.
Den dialogiske kunstpraksisen har utviklet seg fra det tidlige 90-tall, og i dag ser vi eksempler på mer komplekse prosjekter innen denne sjangeren. Når dialog og kommunikasjon blir det sentrale element i et kunstprosjekt, og denne er preget av konflikt og provokasjon like mye som harmoni og konsensus, er dette ikke ulikt dynamikken i det politiske feltet. Samtidig er en relativ autonomi og parallelltilværelse til virkeligheten en forutsetning for kunstens eksistens.
I en samtid der kunsten, gjerne fra politisk hold, i stadig større grad møtes med forventninger om en debatterende, engasjerende og provoserende brodd, ønsker vi med denne publikasjonen å rette blikket mot de ulike kunstneriske strategier kunsten inntar i møte med offentligheten.
Kunstjournalen B-post nr. 1_06: Politisk? Kunstens roller i offentligheten