Samtidskunst blir ofte forbundet med «det nye» og begrep som avantgarde. Dette gjelder ikke minst i modernismens epoke da kontrasten mellom nytenkende kunst og et tradisjonsbundet samfunn var stor. Men nå har forbrukersamfunnet overtatt kulten av «det nye», og denne visjonen har ikke lenger samme kraft for kunsten. I en post-postmoderne tid vil nesten alt kunne framstå som aktuelt og samtidig, og fokuset på samtid erstattes av diskusjoner om hvordan samfunn og mennesker relaterer seg til hverandre ...
Les mer
En nøkkelterm i de siste ti årenes estetiske diskusjon har vært «arkiv». Fra å ha vært en, i de fleste sammenhenger, nøytral betegnelse for systematisk lagrede dokumenter eller deres lagringssted, har det blitt omstøpt til en analytisk kategori som refererer til komplekse institusjonelle relasjoner mellom makt, viten og informasjonsinnsamling.
Ketil Nergaards Hamsun-prosjekter fanger opp en kompleksitet som må legge premisset for alle eventuelle monumenter til minne om vår største romanforfatter: at Knut Hamsun tross alt var mer nazist enn han var politisk idiot og uløselig gåte.
Hvordan kan fortiden bli en omvei for å nærme seg nåtiden? I nyere verk av Wendelien van Oldenborgh og Sarah Vanagt forsøkes det å skape et rom hvor det temporære ved koloniale fortellinger og produksjon av fortellinger her og nå, kan sameksistere.
Vår moderne kultur er ikke levende. I virkeligheten er den ikke egentlig en kultur, men en kunnskap om kultur. Den består av et høyst blandet kulturelt tanke- og følelseskompleks, som ikke kan utgjøre et grunnlag for å bestemme fremtiden.
Kunst og historie har noe felles ifølge Gadamer: Begge er i stand til å åpne opp noe fremmed som vi kan se oss selv i mot.
Shaving the Baroness er en videoprojeksjon med Dunja Eckert-Jakobi og Leander Djønne. Den ble laget for Manifesta 8, og ble vist på det forhenværende posthuset i Murcia, Spania.