Kunstjournalen B-posts temporære redaksjonslokaler vender ut mot havna i Bergen. Utenfor ligger små og store skip. En totakts motor tøffer forbi det åpne vinduet, to menn i lysende gule drakter reparerer en mast av et eller annet slag. Derfra høres forsiktige skrapelyder som nesten drukner i måseskrik. Havna durer, en form for lavfrekvent buldring legger seg under fotsålene. Lyden av en vannslange sildrer gjennom duringen. Fjerne bankelyder ispedd noen susende lyder fra trafikken på andre siden legger seg i mellomregisteret. Bak putrer en kaffemaskin. Noens telefon ringer i gangen.
Det auditive rommet er en tettpakket kollasj av lyder, en sammensatt og kompleks atmosfære der ulike lyder betyr ulike ting og krever ulik oppmerksomhet. Øvelsen over tar utgangspunkt i «dyp lytting», en metode Pauline Oliveros utviklet og som «inviterer oss til å se på lytting som en kanal, som potensielt setter oss i forbindelse med alt som eksisterer, både i himmelen og på jorden». Lytting er aktivt nærvær. Når vi lytter, tar vi inn verden – samler informasjon, registrerer, sorterer og orienterer oss. Vi henvender oss også ut. Å lytte er å være mentalt koblet på verden. Brandon LaBelle analyserer i sin artikkel hva denne aktive lyttingen innebærer og hvilke strenger som settes i sving. Han ser også nærmere på hvordan auditiv kunst forholder seg til den glidende overgangen mellom det å høre og det å lytte, og hvordan vi med dette kan øke vår forståelse av lyd.
Finnbogi Petursson strekker i sine verk lydbildet ut over det vi kan høre. I 2hz Surface Drawing 2012 kan vi bare se lydbølgene - en lydbølge på 2 hz ligger langt lavere enn det øret er i stand til å oppfatte. Hos Mahlet Ogbe Habte står vi overfor en tilsvarende situasjon, lyden av sorg kan som trykket format bare gjengis symbolsk. Men i hennes installasjoner og filmer åpnes også det hørbare rommet og vi kan komme i kontakt med stemmene som bærer det emosjonelle registeret.
At lyd er i stand til å vekke følelser har de fleste av oss direkte erfaring med. Musikkstykker, barnegråt, latter. Lyd kan også varsle fare; skrikende bremser, tuting, skudd. Lyd har i det hele tatt stor innflytelse på oss. Verden er satt sammen av et rikt omfang av lyd; klang, støy, sus, larm, surr, snakk, dur. Noen av disse lydene høres kanskje bare av en enkelt dyregruppe, eller de finnes i miljø vi normalt ikke har tilgang til – noe Jana Winderen avdekker med sine lydopptak under vann. Ikke bare hører vi lyd, vi gjennomtrenges av lydbølger, de er en del av kroppen like mye som omgivelsene.
freq_out 8 på Moderna Museet i Stockholm badet lytteren i lyd, fra 0 – 12 000 Hz. Den menneskelige hørsel kan registrere frekvenser mellom ca. 20 og 20 000 hertz, men de høyeste frekvensene forsvinner med alderen. Under 20 Hz transformeres lyd til en fysisk opplevelse som «høres» av kroppen. I tillegg til lyden som bølget gjennom salene, ble vi også badet i syv ulike farger av lys. Vi kunne, som Carl Michael von Hausswolff skriver i sin artikkel, «sjunka in i verkets ljudande beståndsdelar».
Lydkunstens romlige og fysiske aspekt trekkes også fram av Carsten Seiffarth, kurator og leder av singuhr sound gallery. Seiffarth hevder blant annet et par prinsipp for gode opplevelser med lydkunst. Det ene er tiden, «prinsippet om å ta publikums egen tid i betraktning», det andre er muligheten til å erfare verket uforstyrret. For ham som kurator er også dyp forståelse av det lydlige rommet vesentlig, mangelfull kunnskap om hva lydkunst krever kan tildels skape absurde konstellasjoner.
Lydkunstens møte med det offentlige rommet er et ømt punkt, noe mange kunstnere som arbeider med lydlig materiale har erfart. Verk gjemmes bort, dempes til bare så vidt hørbart, eller skrus av. De fleste lydinstallasjoner planlagt for langvarig eksistens i et offentlig rom får et kort liv. Det kan se ut som at vi har større toleranse for lydverk som fremstår som forbigående hendelser. Verk med kort fysisk rekkevidde er også lettere å leve med.
Lyd oppleves kanskje som mer invaderende enn visuelle element siden vi har færre metoder for å stenge av inntrykkene. Denne sensitiviteten bidrar i ganske stor grad til å forme møtet vi har med lydkunst. Til en viss grad utnyttes dette i enkelte situasjoner, som for eksempel i offentlige ritualer som nasjonale parader eller minnestunder. Der får auditive verk stor innvirkning gjennom å «fylle» det kollektive rommet samtidig som den individuelle emosjonelle responsen stimuleres.
I kontrast til denne noe overveldende musikalske tradisjonen, har lydkunsten introdusert tilfeldighetsprinsipper basert på dagligdagse lydbilder i form av «lydvandringer» og konserter utelukkende basert på omgivelseslyder, radiofrekvenser etc. John Cage nevnes av flere som en viktig figur, nærmest en stamfar, innen dette feltet. Anegalleriet inneholder selvsagt flere betydelige inspirasjonskilder og i sin artikkel introduserer Jørgen Larsson oss for et bredt utvalg. I gjennomgangen av det historiske forløpet i lydkunsten brer han ut mangfoldet i de ulike tradisjonene som har utviklet seg i løpet av de siste hundre år eller så. Lydkunst har, fra en forsiktig og obskur start i begynnelsen av 1900-tallet, blitt allemannseie og sprer seg nå ut over hele det tidligere visuelle kunstfeltet. Ingen biennaler med respekt for seg selv unnlater å ta med soniske verk, det eksperimenteres både i det offentlige rom og i det personlige, bærbare formatet, og formidlingen skjer like gjerne på den store verdensveven som i det lille galleriet. Lyd er oftere på agendaen og nylig huset Lydgalleriet i Bergen en stor internasjonal lydkunstkonferanse på hjemmebane; Ephemeral Sustainability, med dedikerte forskere, kuratorer, kunstnere skribenter med flere.
Kunstjournalen B-Post ønsker med denne utgaven å introdusere auditiv kunst, sonisk kunst, lydkunst – kunst som tar i bruk lyd i en eller annen form. Vi ønsker å informere og reflektere over lydkunsten, både som fenomen og som tradisjon. Gjennom å innby en håndfull kunstnere med verk som vises visuelt samt verk som kan lyttes til – disse finner du i nettutgaven på www.kunstjournalen.no – vil vi også invitere deg til å fundere over lyd.
Kunstjournalen B-post nr. 1_12: Lyd