Samtale mellom Nicholas Møllerhaug og Espen Sommer Eide 14. juni, 2012

Sissel Lillebostad

Nicholas Møllerhaug og Espen Sommer Eide: Myggmontasje
(Øretelefoner eller godt lydanlegg anbefales.)


Nicholas H. Møllerhaug og Espen Sommer Eide samarbeider på en rekke prosjekter som strekker seg mellom musikk, språk, kunst og filosofi. Trollofonen var en årlig musikkfestival fra 2001 til 2006 i en elektrisk trolleybuss, Skoda 9TR. De elektriske motorene på bussen forsynte ikke bare trolleybussen med strøm – de ga også energi til Trollofonen. Rural Readers er et nettbasert prosjekt som presenterer et voksende arkiv av tekster, bilder, lyder og andre måter å dokumentere eller lese et sted eller et landskap. Arkivsirkus er et pågående prosjekt mellom arkiv og live framføring. Alle er organisert under den felles paraplyen Pilota.fm.

 

Pic

«Sputnik» - Trollofon 2005. Foto: Espen S. Eide

Nicholas H. Møllerhaug – Prosjektene våre, enten det er det er snakk om Arkivsirkus eller Trollofonen, har begynt med at vi liker å skape tekst eller et forløp. I stedet for en tekst man leser, blir den oversatt til et arrangement eller til en happening.

Espen Sommer Eide – I det siste har jeg lest Raymond Roussel, en fransk forfatter som beskriver imaginære konstruksjoner som skaper lyd. Og da foregår på en måte hele lydkunsten i tekst først, altså den foregår inne i hodet til den som leser.

Sissel Lillebostad – Så forestillingsevnen blir dermed viktig?

ESE – Ja, veldig viktig. Det er sånn at kanskje én prosent av det vi snakker om faktisk blir virkelighet. Veldig mye av det vi gjør går ut på å jobbe med forestillingsevne. Det litterære, det narrative, det å leve seg inn i forskjellige situasjoner og folk. Når vi da møter folk så blir de på et vis dratt inn i dette universet. Sånn som for eksempel med Trollofonen. Vi var i utgangspunktet ute etter å ta bilder av trolleybussene for å ha på nettsiden som en logo.

NM – Det var jo en veldig lukket verden for oss, miljøet rundt trolleyhallene. Da vi tok kontakt kom vi inn i et lukket mannssamfunn. Vi så jo at det kunne være en viss skepsis mot all form for inntreden. På det tidspunktet var trolleyen truet med nedleggelse, de hadde på en måte kniven på strupen. Det tok likevel ikke så lang tid før vi opplevde at vi kunne snakke sammen og at vi delte bildene våre med dem. Vi følte at vi fikk gehør.

SL – Dere koblet musikkanlegget på strømnettet til trolleybussen. Underveis, med konserter som også krevde strøm, ble det samband mellom musikken og trolleybussens fart og evne til å forsere stigninger. Det sirkulerer noen rykter om røykfyllte stopp?

ESE – Dette ville ikke skjedd med en nyere buss, men siden det var en gammel veteranbuss krevde den jo mer strøm i oppoverbakker, og da kunne den gi mindre til musikken, sånn at vi måtte spille lavere.

NM – Mm, for å ikke kortslutte hele nettet og alle bussene.

ESE – Det gikk som regel galt.

NM – Det var en fiasko.

ESE – Halvparten av turene stoppet opp halvveis, men det ble en del av verket på et vis, man måtte regne med det. Jeg tror publikum satte veldig pris på at det gikk galt, det var nesten som en jubel når det begynte å ryke bak der. Som regel gikk det på ett eller annet vis galt, fordi alt var så gammelt og skjørt og på grensen til å bryte sammen hele tiden.

Pic

Trollofon 2006. Foto: Marit Ubbe

Sosiale og melankolske monumenter

SL – I prosjektene deres finnes det en viss interesse for det du kaller melankolske monumenter. Tiden som trolleybussen bruker på sin langsomme ferd opp bakkene, hvor konsertformatet får den til å bryte sammen, blir kanskje i denne sammenhengen en variant av et melankolsk monument?

ESE – Ja, men det er viktig å ikke bare la melankolien ta helt over, eller nostalgien.

NM – Eller monumentet. Men det var noe med at det sosiale i prosjektene har vært viktig, at vi faktisk har oppsøkt disse stedene. Og det ligger kanskje mer melankoli i minnene til andre, til dem man snakker med. Det ligger masse energi i at noen har noe å fortelle, at de åpner seg for oss og stoler på at vi ikke kødder det til. Det har kanskje vært noe av det sterkeste vi har jobbet med i disse prosjektene. For eksempel med det prosjektet Espen jobbet med på Tippen (ved Kirkenes), eller i lag med myggforskeren på UiB. Én ting er at de har mye kompetanse og kunnskap – der kommer tiden inn; de har brukt enormt mye tid. Og da ligger det noe melankolsk over den tiden de har brukt. Vi har hatt det veldig kjekt sammen, vært veldig entusiastiske, men vi har aldri hatt en mal.

SL – Melankolske monumenter omhandler ikke bare noe som er tapt, det handler også om et overskudd som vi enda drar nytte av. En slags oppmagasinert tid. Flere prosjekt innen lydkunst krever tid; at tempoet skrus ned og publikum stopper opp.

Det ligger masse energi i at noen har noe å fortelle, at de åpner seg for oss og stoler på at vi ikke kødder det til.

ESE –  Ja, det er klart det er verk som er laget for det. Men jeg tror ikke vi er helt der. Vi har vel egentlig heller ikke selv tenkt så veldig lydkunst når vi har holdt på med prosjektene våre. Vi tar mer utgangspunkt i andre sjangere egentlig, litteratur og andre ting. Det lydlige blir enten tilført stedet, sånn som med trolleybussen, eller som i Lokofon, togvarianten i Kirkenes.

NM –  Vi kan òg sammenlikne måten å jobbe på, fordi lyden kommer ofte som en konsekvens av det vi gjør, helt til slutt. Jeg har jobbet mye med kunstmusikk og utgangspunktet for hele Trollofon-prosjektet var at jeg ble spurt om å gjøre noe med formidlingen av samtidsmusikk. Vi manglet ideer, men til slutt så krasjet vi jo rett inn i dette og det ble noe helt annet. Når vi skulle få artister utenfra til å spille og være med å laste ned lyder og hele pakken, så hadde vi egentlig klargjort lyden allerede, i form av en beskrivelse.

Når vi jobber med ideer er det egentlig ikke lyd før helt til slutt. Det blir akkurat som et lite partitur, som er en beskrivelse av en mulig lyd

Når vi jobber med ideer er det egentlig ikke lyd før helt til slutt. Det blir akkurat som et lite partitur, som er en beskrivelse av en mulig lyd. Hele 1900-tallet har vært preget av en kombinasjon av vanlig grafisk notasjon, mer og mer grafisk notasjon og veldig mye tekst. Teksten får egentlig en konsekvens som lyd i og med at det er musikere som leser og fortolker teksten. Det er denne synestesien mellom ord, bilde og lyd som vi òg har jobbet mye med.

ESE – Ja, mer enn en rendyrking av det lydlige formatet.

Marc Dion

Myggbase for Finnmark og Kalkutta (NHM og ESE)

Rural lesning 

NM – Vårt samarbeid har jo vært veldig mye knyttet til at vi skriver i lag. Jeg spiller cello og synger og har min bakgrunn, Espen har sin bakgrunn.

ESE – Med Lokofonen lagde vi en slags forbindelse mellom Kirkenes og Kolkata. Utgangspunktet var vel ganske enkelt, nemlig at jeg har en del av min slekt i Kirkenes, en bakgrunn der, og Nikolas hadde et lengre opphold i Kolkata da han var ung.

NM – Visjonen var å knytte toget videre, sånn at man kunne ta tog fra Kirkenes og hele veien til Kolkata. Men det er vel ingen som har gjort noe mer med det nå.

ESE – Nei, det kan jo komme. Om ikke annet til Beijing da.

NM – Det var et prosjekt vi begynte å snakke om nesten parallelt med Trollofonen, som et begrep. Espen har jo kommet litt lengre med studier enn meg. Jeg fikk aldri fullført noen ting som helst, og jeg møtte stadig vekk folk som var veldig vellykket innenfor akademiske rom. En tysk professor i litteratur spurte meg en gang om hva jeg holdt på med, og da tenkte jeg – hva faen skal jeg si? Så kom jeg plutselig på at jo, jeg er jo en Rural Reader. Jeg husker da Espen og jeg møttes, da begynte vi å snakke om det begrepet veldig tidlig, som en idé. Så helt fra starten av begynte vi å jobbe med Rural Readers, et prosjekt som har fått veldig mange underkategorier.

SL –Men hva ligger i begrepet Rural Readers?

NM – På slutten av nittitallet leste jeg en bok av en som heter Alberto Manguel som handlet om lesing. Det er en bok som dreier seg om at landskap kan leses og erindres like mye som tekst. Jeg har vokst opp på landet, innenfor Haugesund, og vært veldig mye i utmarken og på fjellet. Så jeg tenkte på det med å lese og erindre natur. Men så har vi jo fabulert vanvittig mye på dette her, og ruinlandskapsideen til Espen var jo helt kompatibel å bruke om Kolkata, der jeg bodde i en lang periode i 1993 til 94.

ESE – I denne betydningen leste vi landskapet som vi dro i gjennom, så sånn sett er vi jo på nett når det gjelder definisjonen.

NM – Kan du ikke si noe om den boken, Ruinlandskap1?

ESE – Å ja, den om ruinlandskap og modernitet, den undersøkelsen som Viggo Rossvær gjorde i Sørvær, i Sør-Finnmark. Han gjør en antropologisk studie, drar inn til et sted og bor der, forsker og bygger empiri, men han går inn som en slags filosof. Det at man som filosof kan jobbe med et sted på den måten er veldig inspirerende. Hva vil det si å lese et sted filosofisk? Hvordan kan man koble teoretisk refleksjon, som egentlig normalt sett er atskilt fra et sted og fra empirien, med konkrete hendelser og ting som man opplever? Ofte ser jeg heller på ting ut fra dette perspektivet enn ut fra et kunstperspektiv: at det du gjør kanskje er mer en form for praktisk filosofi eller en slags form for filosofi i rommet.

NM – Jeg tror det som har inspirert oss mest er folkeminner. Bare tenk på det materialet dere fikk inn i Finnmark, med alle disse møtene på avsidesliggende koljer langt inne i skogen.

ESE – Apropos, en av dem vi intervjuet på turen var Abraham Randa, i Pasvik. Vi tok opp mange timer med lyd og han fortalte om livet i skogene. Lang tid etterpå ble vi ringt opp av familien hans fordi han hadde gått bort, og de ville ha disse opptakene. Konen hans, Agnes, levde jo videre, men hun hadde liksom mistet livslysten. Så det de ville var å spille opptakene som vi hadde av ham for henne. Det var ganske fantastisk egentlig.

Pic

Eide og Møllerhaug med månefisk Foto: Espen S. Eide

NM – Når var det de kontaktet deg da?

ESE – Nei, det var kanskje et halvt år siden. Det var jo trist, men samtidig interessant bruk av arkivmateriale, en bruk vi overhodet ikke hadde tenkt på da vi tok det opp. Vi hadde jo mer en egeninteresse av det.

NM – Helt i starten, når vi jobbet med Rural Reading, så husker jeg at Espen hadde vært på utstilling med David Hockney, fra den tidlige fasen av Grand Canyon-bildene. På det tidspunktet ble dette veldig inspirerende, fordi Hockneys tilnærming til landskapet var gjennom Mozart. Han kjørte gjennom landskapet med Mozart på full guffe og transformerte Mozart inn i landskapet og omvendt. Det var jo definitivt også en rural lesning.

Arkivsirkus

SL – Hva skjedde etter Trollofonen?Det ble jo satt i gang en del prosesser som dere etterpå har fortsatt å bearbeide og arbeide videre med?

ESE – Ja, vi jobbet kanskje litt individuelt med det i en periode, fordi Nikolas begynte å arbeide med andre organisasjoner som Borealis og Festspillene og andre ting. Og jeg begynte å jobbe mer med solokarrieren innen musikk. Så vi har hatt en periode etter Trollofonen der vi ikke har hatt et sånt stort prosjekt.

NM – Vi hadde jo myggbasen2, vi begynte også med et begrep som vi kalte for Arkivsirkus, som vi testet ut i 2006.

ESE – Ja, Arkivsirkus er hovedprosjektet vårt i dag, kan du si. Det handler også om å gå inn i arkiver, men en litt annen variant. Blant annet gjennom å gjøre arkiv til lyd. Vi inviterte Jaap Blonk til å improvisere, det begynte vel med at han improviserte over forskjellige utstoppede dyr.

NM – Ja, vi hentet dem fra tårnet i Naturhistorisk museum (i Bergen). Det har jo vært mye boost rundt det tårnet de siste årene. De skal gjøre det om til et nytt senter. Men når vi var der hadde dyrene vært innelåst i nitti år.

ESE – Ja, det var et lagerrom for det som ikke fikk plass i den allerede slitne utstillingen

NM – Jaap Blonk, som er en av de få i verden som virkelig fremfører ursonatene av Schwitters i perfeksjon, sang sangen til dyrene når vi løftet dem opp. Han er et fonetisk geni og en utrolig musiker. Han kommenterte dyrene live da vi gjorde det første gang.

Senere, da Landmark skulle ha 10-årsjubileum, ville vi gjøre litt Arkivsirkus igjen. På det tidspunktet bodde jeg i et vanvittig svært privatbibliotek på Paradis. Der lå det et stort leksikon. Espen og jeg fikk en oase av en dag der. Vi skulle bare sitte i dette biblioteket og se om vi kunne finne noe nytt å jobbe med, og da fant vi dette leksikonet som heter Salmonsens Konversationsleksikon, som er et merkverdig dansk-norsk prosjekt med helt ekstreme tekster. Og vi tenkte at vi kunne bruke hele dette leksikonet ‒ som er stort og tungt, det er nesten som en svær hest hele greien fordi lærmengden er enorm. Der har du hele den bergenske adelskalenderen kombinert med merkverdige tekster om de utroligste ting. Og flotte illustrasjoner. Utrolig mange mannsportretter av i dag helt ukjente folk, som tydeligvis var veldig viktige.

Det som har vært spennende med å jobbe med Espen, er at han sitter på en enorm teknisk kompetanse. Arbeidsfordelingen har vært at jeg har tatt utgangspunkt i bildene, mens Espen har gjort det om til organiske, blomstrende digitale univers. Og Espen hadde en idé når det gjaldt leksikonet: Hvordan skal vi løfte dette her opp og gjøre det til en livepresentasjon? Du fant frem til håndskannere, som i seg selv bare er en veldig enkel måte å få skannet en faktura eller alt mulig på, med en pinne som du drar over. Så vi kjøpte to slike. Noen måneder etter det første møtet i villaen satt vi oss ned med disse. Vi begynte bare å leke med dem, og fant etter hvert ut at det gikk an å dra dem på helt nye måter, og det kom nesten makabre bilder opp. Vi fant ut at vi kunne bruke det live, sammen med Jaap. Vi leste leksikonet live, helt vilt, skannet oppslag og Jaap kommenterte dem.

ESE – Det ligger på Youtube, tror jeg, så du kan få et inntrykk av det.3 Men nå utvikler vi jo prosjektet videre, som live archiving, med Jaap. Digitalisering er in for tiden, alle tekster skal digitaliseres. Så det ligger jo litt i det. På nettet kan man finne store databaser med utdødde språk og innsamlede språkeksempler. Det er gjerne urbefolkninger som mister språket først, så de har blitt samlet inn i store databaser som bare ligger der. Det gir en følelse av at det er dødt. Arkivet som form er liksom alltid den enorme, tunge mengden med ting, før det kommer noen og gjør noe med det da. Jeg henter ut lydeksempler på forskjellige språk og transformerer dem til å bli små musikkstykker. Kort fortalt.

NM – Mye av det vi gjorde på klubbene og på Pilota, koblinger mellom klassisk og seriøs ny musikk med støy og elektronika, var vi den gang alene om. Vi klarte på en eller annen måte å få gjennomført en ganske lang serie, også innenfor overbygningen Trollofon og trolley-univers.

Det er først nå, mye senere, at det vi gjør blir sugd inn i kunstverdenen og blir kalt lydkunst

ESE – Det er først nå, mye senere, at det vi gjør blir sugd inn i kunstverdenen og blir kalt lydkunst. Og så settes det i sammenheng med hele historien til lydkunsten som går tilbake til sekstitallet, og med andre ting som jeg ikke nødvendigvis hadde tenkt på da jeg begynte å lage musikk. Plutselig blir jeg gjort til en del av en historie som jeg aldri har vært en del av før. Dette er kanskje noen ting man kunne gått mer inn på. Nå blir det jo litt springende.

NM – Men det er jo sånn det er.

ESE – Jada, det er jo dialogens natur, selvfølgelig. Siden dette her skulle være en samtale, på en måte. Det er jo en ekstremt kreativ form i seg selv, ikke sant. Som jeg fortalte deg hørte jeg på en vitenskap-podcast om hvorfor det er så vanskelig å lage roboter som har en naturlig menneskelig dialog, det er fordi dialogen er «perpetually surprising». Altså, den er evig overraskende. For du prøver hele tiden å overraske den andre med å ta en vending som ikke var helt forventet. Det synes jeg er ganske fint med dialog, den hopper over masse ting, den går ikke direkte til målet. Det dreier seg om assosiasjoner frem og tilbake og ideen om at man grunnleggende prøver å imponere samtalepartneren med å ta sånne overraskende vendinger hele tiden, og dermed tenne på igjen dialogen, sånn at den holder seg levende.

NM – Og digresjonen som kraft.

ESE – Digresjonen og kreativiteten og vendingene man tar. Men det blir jo naturlig nok vanskelig å gjengi det i tekst, selvfølgelig.

SL – Absolutt. Klangen av rom er blant begrepene som har dukket opp når jeg har undersøkt det dere har holdt på med. Jeg finner det igjen i Trollofonen, Lokofonen og i Rural Readers, at rom, situasjoner og hendelser, det sosiale rommet òg, har klang.

NM – Og historie. For det er jo der trolleymannskapet på Mannsverk egentlig kommer inn, det er de som kan gi klang til prosjektet, fordi de har minnene og hallen. Summen av alle fortellinger. Og der kommer dialogen igjen, for å ha dialog så må man ha tillit på andre siden. Vi kjenner jo godt hverandre, derfor er jo ikke det et problem, men når du møter noen innenfor et veldig lukket miljø er det å ha den lille nøkkelen som gjør at du kommer inn, i seg selv veldig spennende. Nå har vi tatt kontakt med helt nye og veldig spennende arkiv for en dialog. I kombinasjon med Salmonsens skal vi fortsette å jobbe med et helt nytt arkiv, helt annerledes. Vi må være forsiktig med å si for mye. Men det ser veldig gøy ut da. 

 


1 Viggo Rossvær, Ruinlandskap og modernitet: hverdagsbilder og randsoneerfaringer fra et nordnorsk fiskevær. Spartacus, Oslo 1998.

2 Myggbasen er en narrativ base for myggminner; fortellinger forfatterne har tenkt inn i Finnmark og Kalkutta. http://www.pnek.org/DigiFor/DIG1_myg.html

3 http://www.youtube.com/watch?v=jDorXWj7gtw

 

Kunstjournalen B-post nr. 1_12: Lyd