Som betraktere eksponeres vi daglig for en stor dose bilder. Omgivelsene våre er en overflod av visuelle stimuli. Hvilken verdi kan det da ha å benytte seg av visuelle kunstneriske grep for å hentyde til lydlige fenomen? Sammensetningen av lyd og bilde som ledd i en kreativ prosess har et langt løp i kunst- og filmhistorien. Men kun i noen få tilfeller har denne kombinasjonen vært brukt bevisst for å manipulere betrakterens sanser. Hensikten er å stimulere til tankevirksomhet som får en til å lytte til hva som formes i eget sinn, i en slags intersubjektiv spekulasjon. Lytteopplevelsen baserer seg på egne, personlige erfaringer og referanser på samme tid som den er en sum av idéer skapt tidligere av andre.
Peter Ablinger: Listening Piece in four parts. 2001 Foto: Siegrid Ablinger
Det er dette som oppstår i Marcel Duchamps À bruit secret (With Hidden Noise) fra 1916; en spole med tråd hvis midtstilte sylinder innfattes av to kobberplater som blir holdt sammen av fire skruer. På innsiden av denne beholderen befinner det seg et objekt som kan høres, men ikke sees – derav tittelen. Verket ble til i samarbeid med samleren Walter Arensberg. Det var han som plasserte det gåtefulle objektet som ligger skjult inni beholderen. I dag er À bruit secret (With Hidden Noise), som eies av flere museer, låst inne bak glasset i en utstillingsmonter. Inntrykket vi har av verket er dermed redusert til det visuelle bildet samt assosiasjoner til tittelen og de ufullstendige ordene inngravert i de to kobberplatene.
Den lekne og interaktive siden ved À bruit secret (With Hidden Noise) går tapt når verket blir liggende ubevegelig bak glass. Det gjør også den auditive siden. Lyden vil bare kunne høres ved å bevege objektet, noe som kun er en hypotetisk mulighet. Men fra denne stillstanden vokser det fram et annet og urovekkende aspekt. Et som krever at vi distanserer oss fra et rent visuelt ståsted og undersøker lydens rolle mer inngående. Med utgangspunkt i fotografiet, en avbildning like frosset som verket i monteren, kan vi se nærmere på de auditive komponentene i Duchamps verk. Argumentet som følger, passer inn med måten Duchamp selv, i generelle termer, forsto den kreative prosessen og verket som en åpen mekanisme der betrakteren kan «raffinere» – for å bruke Duchamps begrep – det han møter.1 Hvis vi ser bort fra det konseptuelle ved Duchamps verk, er vi i denne sammenhengen interessert i det som utløser lyden vi forestiller oss – en lyd som kun er antydet i de visuelle egenskapene ved verket og som bare tar form i betrakterens hode.
Bildet og ordspillet i tittelen, sammen med skriften på de graverte platene, kjennetegner verket som readymade. Men til tross for disse elementene er verket avhengig av mottakerens refleksjoner. Det er her verkets referanser til lyd gjør seg gjeldende. Gjennom det som bildet og teksten antyder kan vi mentalt gripe lyden av Duchamps verk som er gjort ubevegelig. Lyden har her sin opprinnelse i en fragmentert persepsjon og er satt sammen av ulike elementer. Mens bildet og teksten er svært konkrete, blir forestillingen om lyden uklar. Derfor er det kanskje mest riktig å snakke om erindring eller levendegjøring med utgangspunkt i lyd, ikke om én bestemt lyds forekomst.
Disse spesifikke mottaksforholdene, der sansene fragmenteres og det visuelle og auditive synes å være fullstendig atskilt, gjør at verket må føyes sammen, «raffineres», av hver enkelt betrakter, som i tillegg er en potensiell lytter. Disse egenskapene betyr at verket også på sett og vis skapes på et sosialt nivå på den måten at det kan oppstå mangfoldige tolkningsmuligheter blant de mange menneskene som opplever verket.
Marcel Duchamp, A bruit secret (With Hidden Noise) 1916/1963. Replica made by Ulf Linde, 1963, signed by Marcel Duchamp 1964. Foto: Prallan Allsten, Moderna Museet.
De uklare forestillingene som oppstår når lyd relateres til bilde, kan vi også finne i nyere verk av kunstnere som eksplisitt behandler lyd gjennom visuelle former og dermed reiser det evige spørsmålet om det visuelles overlegne makt over lyden. Vi lar den diskusjonen ligge og velger i stedet å se nærmere på et fenomen som demonstrerer slektskapet mellom syn og hørsel, illustrert i fotografiserien Listening Pieces in four parts av den tyske komponisten og kunstneren Peter Ablinger. Bildene viser åpne plasser der det er plassert stoler på rekke og rad som i et auditorium. Fotografiene av disse stolrekkene har en direkte referanse til den kulturelle oppfatningen om lytteopplevelser. I tillegg er det interessant at det semantiske innholdet i tittelen bidrar til en lydlig fortolkning av bildene. Ablingers fotografier lar oss dermed se den etablerte forestillingen om lyttingens scenografi utenfra og forbereder oss på hva som er i vente ved å plassere oss der like før det skal skje. Dette grepet får betrakteren til å oppfatte lyd på samme måte som med Duchamps verk. Vi ser bildene og kobler dem, via et slags felles minne, til auditive opplevelser fra lignende situasjoner.
Det virker ganske paradoksalt at verk som bruker visuelle metaforer for å betegne fenomen knyttet til lyd, tar i bruk blikket for å frembringe en tidsbasert hendelse som skjer i et gitt øyeblikk – et øyeblikk der lyden faktisk spiller hovedrollen, men ikke er det endelige målet. Et slikt øyeblikk kan oppstå
i møtet med verk som Concrete Tape Recorder av Bruce Nauman,2 gjennom motsetningen mellom det visuelle inntrykket og forestillingen om lyd som skapes i betrakterens hode.
Lyden som disse verkene på en eller annen måte refererer til, er abstrakte inntrykk uten varighet som likevel gir mening hos betrakteren. Lyden oppstår direkte, som i et sammenstøt med bildet, den gir oss et umiddelbart og levende inntrykk av hendelsen bildet refererer til, slik at vi nesten føler at vi er en del av det. Det dreier seg altså ikke bare om lyden, men også om hva den bringer med seg i møte med en avklart visuell situasjon. Til forskjell fra verk som favner betrakteren i en fastlagt konklusjon, fungerer verk som refererer til det ikke-visuelle som en provokasjon, en mekanisme som distanserer oss fra bildet og forsterker betydningen av det auditive fenomenet.
Dette fremkaller en lydlig abstraksjon, men heller ikke dette er verkets mål. Lyden som betrakteren forestiller seg eller forsøker å skape mentalt, virker som et springbrett for den intellektuelle opplevelsen av verket. Bildet søker altså ikke å representere verden, slik tilfellet var i perioden dominert av sentralperspektivet, men benytter seg av det visuelle aspektet for å utløse et annet fenomen. Bildet (objektet) søker et subjekt som oppfatter det som skjer og har evne til å skape fenomenet ved hjelp av kognitiv erfaring.
Denne søken etter medskapende betraktere er ikke forbeholdt verk av Ablinger eller Duchamp, verk som indirekte viser til det tidsbaserte, det ubestandige, gjennom en antydning av lyd (forstummet i bildet og frosset i tittelen). En tilsvarende fremgangsmåte spiller en avgjørende rolle i opplevelsen av installasjoner og verk som er eksplisitt auditive og hørbare. Som eksempel kan leseren betrakte Bernard Leitners installasjoner. I sine verk arbeider han med konstruksjon av rom – fysisk eller perseptivt – gjennom bruk av bevegelig lyd. I disse tilfellene vil et sett spesifikke lyder bestemme oppfatningen av rommet, som for eksempel i verket Sound Space: Buchberg, der det ved hjelp av lyd ble skapt inntrykk av et usynlig tak over borggården på et slott.3
Disse verkene setter dermed i gang en bevegelse som ligner den vi tidligere har beskrevet. Lydbildet er til stede i et fysisk og dermed også visuelt rom, slik at vi som publikum ikke bare lytter, men også betrakter. Denne koblingen mellom lyd og bilde skaper umiddelbart mentale bilder og oppfatninger. I disse tilfellene vil det være lyden som fremprovoserer en distansering fra de visuelle forholdene og leder til en opplevelse som er tidsbasert og kognitiv. Det blir skapt et mentalt rom, som respons på gitte forhold, der en person kan bearbeide, raffinere, sin egen erfaring.
Det som forener begge disse bruksmåtene for lyd – og som vi tror er en av lydkunstens store styrker i dens ulike måter å forene synet med hørselen – er manifestasjonen av det andre tidligere har kalt «produktivt minne». Dette er en egenskap som dannes i subjektet og fungerer som en maskin. Den iboende kraften i fragmentene av mottatte inntrykk, enten de er visuelle eller auditive, kobles sammen. En slik levende hukommelse begrenser seg ikke til enkel arkivering, men skaper snarere en «delt hukommelse». Denne hukommelsen ligger nær den aktuelle hendelsen og kan fremkalle felles inntrykk og en kollektiv intersubjektivitet.4
1 Cf. Duchamp, Marcel. The Creative Act. In Marcel Duchamp, Robert Lebel (ed.) Grove Press: New York, 1959, pp. 77-78. Originally published in Apsen 5 +6, the Minimalism Issue. Published Fall-Winter 1967 by Roaring Fork Press, NYC.
2 En båndopptaker innpakket i en plastpose med et opptak av en skrikende kvinne, støpt inn i en betongblokk der støpselet stikker ut på baksiden.
3 For mer informasjon, se http://www.bernhardleitner.com
4 Susan Buck-Morss.«Visual Studies and Global Imagination» 2004. Papers of Surrealism Issue 2, Summer; and José Luis Brea «Cambio de régimen escópico: del inconsciente óptico a la e-imagen» 2007, Estudios visuales, 4, pp. 146-164
Kunstjournalen B-post nr. 1_12: Lyd