Endringsagenter

Audun Lindholm

I B-post ble det å skape offentligheter del av den kunstneriske praksisen.

Da jeg fikk B-post-redaksjonens samlede verker i posten, og satte meg med bunken av blader for å lese, ble jeg fort overrasket. For hva så jeg, som første bidrag i første utgave? Jo, jeg så et utsnitt av en plakat som hadde hengt på en dør i et kollektiv jeg selv hadde bodd i, et utsnitt av en plakat jeg hadde sett så å si hver dag i flere år, uten at jeg, så vidt jeg kan huske, noensinne hadde vært klar over at det dreide seg om kunst. Kunstverket heter «Bergenske busskur 1970–2005» og var laget som del av aksjonene som pågikk mot Bergen kommunes da ennå bare planlagte avtale med Clear Channel, en avtale der busskurene, med deres mangfoldige fremtoninger, deres skakkheter og avvikende former og farger, oppført på ulike tidspunkter som de var, skulle bli til ensartede reklameboards et privat firma ville råde over. Denne kampen mot kommersialisering av det offentlige rommet i Bergen engasjerte bredt. Selv bodde jeg på den tiden sammen med aktivister fra aksjonsgruppa Bergen boligaksjon, som trolig var de som hadde bragt plakaten i hus. Dette var altså kunst; jeg hadde trodd at det dreide seg om aktivisme. Montasjen, sto det i B-post, var laget av Jørgen Larsson, og fotografiene var tatt av Anne Szefer Karlsen. Disse to var allerede da kjent fra byens kunstnermiljø, og er enda mer kjente nå, Larsson som lydkunstner og initiativtager til BEK (2000) og Lydgalleriet (2007), og Szefer Karlsen som billedkunstner, forlagsredaktør, kurator, leder av Hordaland Kunstsenter (2008–2014) og leder av kuratorstudiet ved Universitetet i Bergen (2015–).

B-post er kunstkritikk tilpasset utøvernes agenda, heller enn institusjonenes

B-posts første utgave (1_06) bærer tematittelen «Kunstens roller i offentligheten», og den siste utgaven (1_15) dreier seg ifølge forsiden om «Kamp & konsensus – kunst og offentlige rom». De ni årgangene rammes altså inn av to utgaver der størrelsen «kunst» blir satt i sammenheng med størrelsen «offentlighet». Signalet er tydelig, og betegnende for tidsskriftet som helhet: Kunsten blir her behandlet ikke først og fremst som utstillingsobjekter, som håndverk eller som subjektivt uttrykk, men som kritiske handlinger og «dialogisk praksis» (lederen i 1_06) innenfor et demokratisk-institusjonelt rammeverk.

Å lese B-post samlet, er å få tilgang til en rekke snapshots av en kunstnerisk situasjon, av kunstnere og kritikere som er i ferd med å skape seg en selvforståelse – en selvforståelse som er individuell for hver og en av dem, men som det samtidig er mulig å se klare fellestrekk mellom, i alle fall nå som tidsskriftet ikke lenger er intervensjoner i en samtid, men historiske dokumenter. Om man skulle tillate seg å hevde at det utmyntes et estetisk paradigme i B-post, er det særlig påfallende at det blant bidragsyterne og de omtalte kunstnerne er en integrert del av forståelsen av den kunstneriske virksomheten å være «engasjert i kunstnerstyrte initiativer og institusjoner», som det heter i en presentasjon av Trond Hugo Haugen (før en del eksempler på slike ramses opp). Ser vi på bidragsyterlistene, finner vi selvsagt kunstvitere og kritikere, men det er tydelig at det for (den kunstnerstyrte) redaksjonen – med Jannicke K. Heien, Annette Kierulf, Sissel Lillebostad, Arne Rygg og Bjørg Taranger som faste medlemmer og Maia Urstad, Mari Aarre, Trond Hugo Haugen, Arne Skaug Olsen og Steinar Sekkingstad som periodevis involverte – har vært et mål også å engasjere kunstnere som skribenter. Blant disse er det påfallende hvor mange som er involvert i ulike bokserier, atelierfellesskaper og kuratorprosjekter. Flere av bidragsyterne plasserer seg uttalt i forlengelsen av 1990-tallets institusjonskritikk, og ikke tilfeldig nevner bladets første lederartikkel «relasjonell estetikk», begrepet Nicolas Bourriaud gjorde karriere på å formulere en forståelse av i en bok som utkom i 1998 og som ble oversatt til engelsk i 2002. Men der den relasjonelle estetikken raskt møtte kritikk for å tilrettelegge for at kunsten går opp i opplevelsesøkonomien (allerede samme år som B-post begynte å utkomme var den gjenstand for en feide mellom Øystein Hauge og Per Gunnar Tverbakk på Kunstkritikk.no), finnes det i B-post hele veien en tydelig tro på at kunsten kan makte å plotte inn «kritiske posisjoner». Det er neppe tilfeldig at offentlighetsteoretikere som Jürgen Habermas og Chantal Mouffe i siste nummer diskuteres i en samtale mellom Sissel Lillebostad og Dag Wiersholm, om alt fra «hegemonikamper» til KOROs hensyntagen til HMS-regler.

Kunstjournalen B-post er ikke et generasjonstidsskrift i streng forstand, men de åtte utgavene av tidsskriftet viser hvordan den unge kunstscenen i Bergen mellom 2006 og 2015 ble stadig mer selvbevisst. Midt i perioden tidsskriftet utkom, åpnet KODE utstillingen BG01, et forsøk på å presentere et tverrsnitt av Bergens kunstliv i 2011, ut fra en observasjon av at en kunstnerisk «bergensbølge» da var i ferd med å finne sted. Denne utstillingen er ikke nevnt i B-post (faktisk er ikke KODE under Erlend Høyerstens ledelse (2009–2014) omtalt overhodet, så vidt jeg har klart å se), men en rekke av bladets bidragsytere var representert på BG01. Heller ikke Bergen Kunsthalls utstillinger er særlig ofte nevnt i B-post, selv om årgangene sammenfaller med Kunsthallens storhetstid (Solveig Øvstebø var leder 2003–2013), og selv om Steinar Sekkingstad var involvert i både tidsskrift og utstillingssted. Muligens bør dette forstås som et uttrykk for at redaksjonens interesser har ligget andre steder enn i «formbevissthetens politiske relevans» og «den formalistiske og materialbevisste tendensen» som Kristoffer Jul-Larsen i en artikkel i Billedkunst 4/2017 har trukket frem blant Øvstebøs lederperiodes viktigste trekk. Men først og fremst viser det nok at B-post er tilpasset kunstnernes dagsorden, heller enn de større institusjonenes ditto.

Tidsskriftet ble til som del av en koordinert offensiv for å styrke kunstoffentligheten

Noen vil kanskje overraskes over at B-post er et klassisk, tekstdominert papirtidsskrift, siden bladet springer ut av en kunstsammenheng der internett var i ferd med å bli den fremste kanalen for nyheter og kritikk (som Anne Szefer Karlsen i 1_07 svarer på spørsmålet «Hvilke hendelser eller endringer ser du som de viktigste for utviklingen av kunstfeltet på 00-tallet?»: «Internett. Noe så enkelt som det»). Men trolig er det ingen motsetning her: Idet internettoffentlighetene vokste frem, ble forestillingen om én stor nasjonal offentlighet svekket. Samtidig ble tanken om andre mulige offentligheter, som kunne samle andre fellesskap, styrket.

«Kunst i offentlige rom er intervensjon, forstyrrelser, uroelementer, sosiale handlinger, kiler inn i sjølforståelsen» står det i lederen i siste nummer. Her er det nærliggende å trekke paralleller til Per Gunnar Tverbakks «Kunstneriske forstyrrelser» (2003–2005), et pionerprosjekt i norsk sammenheng for mange av problemstillingene som B-post skulle beskjeftige seg med. Assosiasjonen er nærliggende også fordi tidsskriftet var en kanal for slike forstyrrelser, samtidig som det tydelig tok på seg en konstruktiv rolle: Det ble rett og slett til som del av en koordinert offensiv for å styrke kunstoffentligheten i Bergen. Redaksjonens selvforståelse, slik den kom til uttrykk i bladets lederartikler, lå tett opp til hva som krevdes for å kunne motta støtte innen ordningen «Teoriutvikling – tilskudd til kunstfaglig litteratur» i Bergen kommunes første 10-årige kunstplan. En av de viktigste arkitektene bak denne, Evelyn Holm, intervjues da også i B-post 1_13, i anledning hennes rolle som direktør for triennalen Bergen Assembly. Før triennalen ble igangsatt, engasjerte kommunen Bergen Kunsthall til å sette sammen en konferanse om biennaleformatet, og antologien Lokalisert/Localised (2009) ble redigert og utgitt i samarbeid med lokale kunstnere og forlaget Ctrl+Z Publishing, drevet av Anne Szefer Karlsen og Arne Skaug Olsen. Flere av bidragsyterne var senere involvert i antologien Self-Organised (Open Editions og Hordaland Kunstsenter, 2013), også den støttet av kommunen.

Samtidskunsten slik den fremstår i B-post har tatt på seg å være katalysator for kritiske impulser fra hvor som helst i samfunnet

Her er vi inne på noe særegent med den unge samtidskunstscenen i Bergen de siste ti årene. Entrée, Lydgalleriet, Flaggfabrikken, Tag Team Studio og Felt – alle disse prosjektene, og flere til, fikk økonomisk støtte fra og møtte stor velvilje hos kommunens Fagavdeling for kunst- og kulturutvikling. I enkelte tilfeller tilsvarte støtten nesten beløpene man ble tildelt fra Norsk kulturråd, en institusjon som praktiserer kunstnerstyrte utvalg og armlengdes avstand-prinsippet på en helt annen måte enn kommunalt ansatte har mulighet til å gjøre. Tok dette samarbeidet kritisk brodd fra de kunstneriske prosjektene? Eller viste det snarere at Bergen er et reelt demokrati, ut fra devisen, formulert i en B-post-leder: «demokratiet krever simpelthen kritikk»? Samtidskunsten slik den fremstår i B-post har tatt på seg å være katalysator for kritiske impulser fra hvor som helst i samfunnet, og denne rollen ser ikke ut til å svekkes av at en av de viktigste finansieringskildene er kommunale penger. Slik blir B-post eksemplarisk for en utvikling der de positive erfaringene med Norsk kulturråd mer og mer overføres også til lokalpolitikken. Kunstnerne er «preget av både samfunnsorientert språkbruk og tenkemåte» (Kåre Kolberg), mens kommunen – etter en nøye utarbeidet prinsippavklaring – tar på seg rollen som mesén. Fri kunst og kritisk offentlighet blir ett og det samme, med støtte fra det offentlige. Som det står i den samme lederartikkelen, med et uspesifisert «vi»: «det ser ut til at vi er umettelige på sjølransakelse».

Grethe Melbys bidrag til debututgaven, et essay om kunsten i offentligheten, bruker uttrykket «endringsagenter innenfra» om et prosjekt av Geir Tore Holm og Søssa Jørgensen, som dessuten trekkes frem av Karolin Tampere som et av tre arbeider som karakteriserer 00-tallets norske kunst i enquêten i 1_07. Melby skriver: «[D]et som kjennetegner denne typen politisk kunst er at den søker å arbeide med, og ikke mot allerede etablerte organisasjoner.» En slik selvforståelse synes også å fange inn noe av B-posts egenart – fra første bidrag av. Busskurenes særegenheter skulle bevares, for Bergen bys vel. Man gikk sammen og arbeidet på lag, og skapte på den måten en kvalifisert, kritisk offentlighet som selv inngikk i kunstnernes praksis. B-posts årganger viser at samtidskunsten utgjorde en viktig del av den bergenske allmenningen i årene 2006 til 2015, en tid som ellers var kjennetegnet av strigling og inngjerding av offentlige byrom, enten det dreide seg om Nygårdsparken eller byens havneområder. Som Sissel Lillebostad og Trond Hugo Haugen skriver i siste utgave: «Det offentlige rommet i seg selv er et resultat av kontinuerlig kjøpslåing mellom kommersielle og politiske manifestasjoner, iblandet et folkeliv på godt og ondt.» For B-post later dette rommet også til å være kunstens sted.


Denne teksten er en omskrevet versjon av et innlegg som ble holdt under Kunstjournalen B-posts faglige forum og gravøl på Hordaland Kunstsenter den 25. november 2017. Se også innleggene til Åse Løvgren, Marit Kristine Flåtter og Lasse Årikstad.